Praktisering i eksil

Tradisjoner er forbundet med kulturelt forankrede holdninger og verdier som sitter dypt, som det tar tid å endre. Emigrasjon fører i seg selv ikke automatisk til rask endring. Selv i eksil kan berørte bli utsatt for et sterkt sosialt press. Jenter kan oppleve press fra jevnaldrende, og foresatte fra familie og nærmiljø. Slektninger eller andre i hjemlandet kan ha stor autoritet tross lange avstander.

Noen begrunnelser for kjønnslemlestelse kan miste sin betydning i eksil, mens andre kan forsterkes. For noen foresatte er kjønnslemlestelse viktig for å markere identitet, tilhørighet og fellesskap. Dette behovet kan forsterkes hvis familien planlegger eller ønsker å flytte tilbake til hjemlandet, eller ved inngåelse av ekteskap med noen fra samme kulturelle bakgrunn. Av og til skjer kjønnslemlestelse også mot de foresattes vilje, for eksempel ved at besteforeldre eller andre slektninger får inngrepet utført i forbindelse med ferieopphold.

I mange områder som tradisjonelt praktiserer infibulasjon (type III), er det en bevegelse mot mindre omfattende inngrep. Ofte sier folk at de slutter med infibulasjon og erstatter det med et mindre omfattende inngrep, ofte kalt «sunna». Det er ulike meninger om denne formen for endring. Noen ser endringen som en positiv skadereduksjon. Noen tenker at det kan være et første skritt på veien mot avskaffelse av alle former for kjønnslemlestelse. Andre igjen er bekymret fordi man har oppdaget at det ofte bare er begrepet som har endret seg: at man fortsetter å praktisere type III, men går over til å kalle det «sunna». Andre har liten tro på at det er et skritt i retning av ingen kjønnslemlestelse, men derimot at det er et nytt inngrep som befestes, med nye begrunnelser og motivasjon. Blant annet ser det ut til at inngrepet får økt religiøs betydning når det omdøpes til «sunna», som er et religiøst begrep.

Et annet trekk man ser i europeisk sammenheng, er økende praksis med å få reversert en gjennomført omskjæring (Talle 2007).