Forberedelse

Det er hensiktsmessig å på forhånd kjenne til de ulike formene for kjønnslemlestelse, hvor de er praktisert og å ha et begrep om faresignaler, komplikasjoner og konsekvenser. Les mer om dette i «Om kjønnslemlestelse» i denne veiviseren.

Jenta alene eller sammen med foresatte?

Hvem som skal være til stede vil avhenge av bakgrunnen for samtalen, jenta/kvinnens alder, hvem som innleder kontakt, partenes ønsker og problemstilling, og hvem som er tilgjengelige. Ved samtaler med barn er det ofte naturlig at både jenta og foresatte er til stede. Spør eventuelt jenta og/eller foresatte om hva de ønsker.

Enkelte ganger må man møte jenta og foresatte hver for seg. Dette gjelder særlig hvis jenta selv, mot foresattes vilje, oppsøker helsetjenesten eller andre i forbindelse med plager som følge av kjønnslemlestelse. Det gjelder også hvis hun i fortrolighet forteller at hun står i fare for kjønnslemlestelse.

Ved behov for helsehjelp er hovedregelen at også jentas foresatte skal informeres om helsetilstand og den helsehjelpen som gis. Hvis jenta er mellom 12 og 16 år er det mulig å gjøre unntak fra dette. Er jenta yngre, og man vurderer at foresatte ikke bør informeres eller være til stede, vil det være aktuelt å involvere barneverntjenesten.

Fedres rolle

Fedre forventes tradisjonelt i liten grad å være involvert i beslutninger knyttet til kjønnslemlestelse og gynekologiske problemer hos døtre. Det er vanlig med en viss bluferdighet mellom far og døtre, slik at det kan være mindre naturlig at fedre involveres tett i beslutninger om kjønnslemlestelse.

Samtidig kan det å involvere fedre ofte styrke arbeidet mot praksisen, da menn ofte er mer positive til endring og kan være viktige allierte for å stå imot eventuelt press til kjønnslemlestelse fra slektninger i hjemlandet. Å involvere mannen kan derfor bidra til økt dialog og refleksjon, og han kan bli en støttespiller. Spør eventuelt jenta og moren/faren om hva de ønsker.

Ektemenn kan også involveres i samtaler om konas eventuelle komplikasjoner etter kjønnslemlestelse, med tanke på helsehjelp.

Det avgjørende for valg av tid og sted for forebyggende samtaler er at jenta og hennes foresatte føler seg trygge.

Samtaler med helsesykepleier kan foregå på helsestasjonen. Normalt er dette et kjent og trygt sted som gir en god ramme for samtalen. For andre samtaler kan legekontoret, helsestasjonen, et rom på skolen eller i barnehagen eller hos barneverntjenesten være aktuelle steder.

Dersom en ung jente selv tar kontakt og ikke ønsker at de foresatte skal vite noe, bør møtet foregå i enerom, skjermet fra innsyn. Den unge kan bli utsatt for risiko dersom hun blir sett av andre i møte med hjelpeapparatet og foresatte får kjennskap til det i etterkant. I slike tilfeller må samtalen holdes på et tidspunkt når den unge har anledning til å bevege seg uten anstand og på et sted der det ikke vekker oppmerksomhet.

Den planlagte samtalens kontekst bør også få betydning for innkallingsform (sende brev, ringe, oppsøke).

Som offentlig tjenesteyter har du ansvar for å legge til rette for god kommunikasjon i møte med personer med begrensede norskkunnskaper. Det er ditt ansvar å vurdere behovet for og å bestille en kvalifisert tolk.

• Bruk primært statsautorisert tolk. En oversikt over kvalifiserte tolker finnes i nasjonalt tolkeregister. Tolkene i registeret er innforstått med de yrkesetiske reglene for tolker, som taushetsplikt. Det anbefales likevel at tolken underskriver taushetserklæring ved første oppdrag.
• Så langt mulig bør det tas hensyn til spesielle ønsker vedrørende tolkens bakgrunn, inklusive kjønn, etnisk tilhørighet, bosted osv. Det bør også tas hensyn til at noen kan være engstelige for at tolken kjenner noen i ens eget miljø. Det er viktig å forklare tolkens rolle og taushetsplikten, for å redusere frykt ved bruk av tolk med samme etniske bakgrunn.
• Tolken skal være upartisk og ikke tillate at egne holdninger eller meninger påvirker arbeidet. Det er viktig at man spør detaljert og konkret om kjønnslemlestelse. Man kan også ta i bruk illustrasjoner. Dette er spesielt viktig dersom tolken kommer fra et annet samfunn enn den berørte og ikke kjenner praksisen eller terminologien som brukes i det aktuelle landet.
• Erfaringer fra helsevesenet viser at det ofte er greiest å bruke telefontolk som man setter på høyttaler, slik at man sikrer best mulig anonymitet.

Les videre på Helsedirektoratets veileder om kommunikasjon via tolk (pdf).

Det kan være hensiktsmessig å ha noe informasjonsmateriale tilgjengelig. Dette kan være brosjyrer, kart, kontrakt, bilder, tegninger av kjønnsorganer, lovforbudet mm. Gå til infomateriell og ressurser her.